Om prosjektet
Jeg tenker at det kan være likeså viktig, om ikke mer, for folk, å bli tilbudt deltagelse i en skapelsesprosess, enn å kun bli tilbudt ferdige verk, ettersom, om sant skal sies, så er en stor del av teaterets tiltrekningskraft som nettopp ligger av opplevelser og erfaringer i prosessen, og dette er noe publikum sjelden får innblikk i eller ta del av. Jeg ønsker å gjøre folk delaktige og medskyldige.
Med inspirasjon fra levende rollespill og spel og bygdelag ønsker jeg å se om det går å involvere ulike mennesker og lag og laug inn i selve skapelsesprosessen. Jeg ønsker å reise mellom steder i utkant-Norge og se om vi kan møtes i å skape noe sammen. Det er jo nettopp samskapelsens kraft jeg ønsker å utforske her, det sceniske prosjektet som et kunstnerisk og sosialt prosjekt sammen avgrenset av tid og rom, der nye relasjoner og tanker og opplevelser kan oppstå. Og der profesjonelle utøvere og skapere møter amatører og erfaringer fra andre typer hverdager og alt blandes.
Tematikken som alt dette bygges rundt og spinner forbi, bak og under handler om er forhold mellom kunst og liv og forholdet mellom kunsten og folket og metanarrativet som går gjennom alle de sceniske prosjektene og er tråden i det filmishe, følger noen scenekunstnere og det relasjonelle prosjektet deres, med de utfordringer og gleder som kommer med det å leve og virke på denne måten. Å leve i transit og på nåde og befinne seg i ulike grader av spill i sammenblandinger av liv og kunst, der grader av nærvær, transe og immersion oppstår i en alltid skiftende hverdag. Dette meta-narrativet beveger seg mellom det rent kunstneriske «kunsten for kunstens skyld» og spørsmålsstillinger knyttet til instrumentalisering av kunsten og forsøker samtidig å være til nytte og gavn for folk ved å koble helende og magiske praksiser på sin scenekunstpraksis i et forsøk på å møte folk og tilby et møte på dypere plan, både i store sceniske sammenhenger, deltagerbaserte hendelser og i små relasjonelle en-til-en kontekster. Og disse uttrykkene blandes i et større hele i et overbyggende prosjekt som da vil filmes som en slags dokumentar (mockumentar). Disse hovedpersonene i narrativet, som like gjerne kan marginaliseres til fordel for alt annet som oppstår og får fokus i tide og utide, fotfølges, og hendelsene de skaper, alt som settes i gang lokalt av dem og alt de støter på underveis dokumenteres, både det som er planlagt og det som oppstår tilfeldig i konsentrerte perioder der det ikke er tydelige skiller mellom privat- og arbeidstid.
Inspirasjonen til Grisgrendte Strøk
Jeg vil jobbe med formatkræsj mellom film og teater og gjøre det synlige i selve det filmede materialet, hvordan bakgrunnen beveger seg feil eller for mye, sminken skifter mellom klippene innen en og samme monolog og synliggjøre hvordan tiden er annerledes i teateret i forhold til filmen og bruke det estetisk og som metode. Og hvordan kamera crew blir en del av det sceniske og det teatrale i hendelsene som settes i gang.
Grisgrendte strøk undersøker også den mulige synergieffekten mellom scenekunst og utkant-Norge som kanskje ikke forventes i utgangspunktet, på grunn av gjensidige fordommer, som jeg vil se om det går å endre eller bryte ned ved å bli til nytte og gavn, og samtidig gi dem noe de ikke visste at de ville ha, i form av relasjonelle prosesser som leder til sceniske og sosiale kunstopplevelser lokalt fundert. Det er en risiko i dette rosenrøde utgangspunktet som like gjerne kan lede til kollaps og det er i så fall også et veldig interessant aspekt av nytte og gavn aspektet om det blir helt fraværende. Det er uansett et forsøk som vil belyse relasjonen mellom «folk flest» og «sære kunstnere» som vil avdekke og fremprovosere og mane frem ting i lyset på en (halv)heroisk, humoristisk eller tragikomisk måte.
Jeg inspireres også av det uforpliktende sosiale rommet som kan oppstå mellom mennesker når de forsøker å møtes i avgrensede tid/rom-sammenhenger, som for eksempel helende praksiser, der man går inn for å «lytte» med hele kroppen til et annet menneske helt uten annen agenda enn å være tilstede for dette mennesket. Det åpner dype samtaler og erfaring av nærhet i løpet av veldig kort tid, og blir ikke sosialt belastende da det finnes en ramme rundt denne spesielle relasjonen. Slik kan man også se dype relasjoner oppstå på scenen og i prøveprosessen som tilhører nettopp de stedene av ulike fiksjoner og virkeligheter som flettes i hverandre, et folkets andre liv med sine egne regler, som ikke påvirker hverdagen utover at det blir «mer» av det man leter etter (om man er heldig) eller blir et annet sted å leve de delene av en selv som bebor eller oppstår i de relasjonelle kunstneriske landskapene. Rituelle og magiske praksiser er også grunnlaget for teateret og er for min del naturlig å ta videre som en del av holdningene i prosess og verk.
Prosjektet spinner rundt spørsmål om kunst og liv og relasjon til hverdagen og i hvor stor grad kunsten skal være fri i den avhengigheten av samfunnet den likevel har, og hvilke andre modeller som finnes for folk som vil skape egne liv og virkeligheter og nye modeller for hva som gir verdi i et liv og klare å overleve i det marginaliserte, løsrevet fra hverdagen men fremdeles koblet til samfunnet på uvanlige måter.